Kan man handle rasjonelt hvis man lytter til sine føleser?
Litt om diskusjoner
I debatter hender det at noen begynner å snakke om følelser som noe negativt, i den betydning at man skal unngå å legge vekt på det motparten sier. Det kan være den ene som stempler motparten i diskusjonen som styrt av sine følelser. Det brukes iblandt som et trumfkort, at man selv, i motsetning til motparten, handler rasjonelt, hvilket er ment til å lukke debatten på stedet, med seg selv som vinner.
Da kan det passe å kaste følgende brannfakkel inn: a) Det er høy sannsynlighet for at begge parter styres av sine følelser. b) Det er lav sannsynlighet for at begge parter erkjenner det.
Her bør vi nok kikke litt inn i filosofien. Ordet ‘rasjonelt’ ble opprinnelig lansert av den nederlandske filosof Baruch de Spinoza, som levde på 1600-tallet. Dette er senere behandlet av den norske filosof Arne Næss i boka ‘Livsfilosofi’, med undertittelen: “Et personlig bidrag om følelser og fornuft.”
Tilbake til debatten
Da må vi vende tilbake til debatten. Her hevder den ene parten at han/hun er enig med flertallet, hvilket taler for fornuft, tolket som at det kan gi en trygg, god følelse å ha mange bak som mener det samme som meg. Det samme flertall hevder at der er vitenskap, som forbindes med logikk, bak deres holdning. De vil derfor kreve, at det er deres holdning, som er den fornuftige, eller rasjonelle. Andre kan ha klare følelser som forteller at dette må være feil, og hevde sine holdninger, men oppleve at den førstnevnte gruppe snakker dem ned med at de lar følelser styre. La oss starte med det siste:
Min påstand er at begge de før omtalte gruppene i debatten er styrt av sine følelser, som har fortalt dem hva som er riktig.
Dette viser motsetningen mellom den som mener han/hun handler rasjonelt, I hvert fall i egne øyne, og den som erkjenner sine følelser.. Men hva er egentlig ‘rasjonelt’? Og hva er virkelighet?
Hvem var Spinoza i sin samtid?
Spinoza så på forholdet mellom naturen, mennesket og det guddommlige i universet. Han beskriver Gud på denne måten: Gud er summen av universets naturlige og fysiske lover og absolutt ikke en individuell enhet eller skaper. Spinoza var av jødisk slekt, men ble utstøtt fra jødedommen fordi har hadde synspunkter om Gud som ikke passet til den rådende rettroenhet. Han passet heller ikke helt inn i den katolske kirke, og forble utenfor “det gode selskap”. Likevel klarte han seg til daglig med optisk håndverk- han polerte linser.
Spinozas hovedverk, Ethica, arbeidet han med fra 1633 til 1677, og det utkom først etter hans død. Her beskrives at menneskets lykke består i å erkjenne det gudommelige. At mennesket med sin sjel, som er sammenbundet med legemet, er en del av den guddommelige natur, som den resterende natur er det.
Kan vi observere virkeligheten fra der vi står?
Noen deler av filosofien skiller mellom idéer og sansbar eksistens, det sistnevnte er noe vi kan observere med våre sanser. Logisk positivisme (logisk empirisme) baseres på vitenskapelige eksperimenter og observasjoner.
Hvis du spør hvem som helst om sola går ned om kvelden, vil de sannsynligvis svare ‘Ja’. Men vedkommende har bare gjort som de fleste andre, observert at den ikke lenger er å se der oppe på himmelen, men er derimot forsvunnet ned under horisonten. Folk tolker den observasjonen som at det virkelig skjer. Men egentlig er det bare noe våre øyne oppfatter, og som hjernen tolker. Egentlig er jorda snudd i en posisjon hvor vi ikke lenger kan se sola der vi står. Hadde vi stått et annet sted, var sola kanskje fremdeles oppe.
Solnedgangen er ofte rød, sier vi. I virkeligheten stråles det ut elektromagnetiske bølger med en beskaffenhet som vår hjerne tolker som farvet rød. Sola sender det samme lyset ut, men det kan farves av partikler* eller aerosoler* i atmosfæren som absorberer det meste av den delen av lyset som IKKE er rødt. Og vi ser at lyset fra sola - det er nesten helt hvitt fordi det inneholder alle regnbuens farver - må gå gjennom et lengre stykke atmosfære mot kvelden (og morgenen) enn når den står høyt på himmelen. Da blir en større del av lyset absorbert, særlig av blått, grønt, lilla osv. Derfor er det uansett mest av den røde del av lyset vi ser når det når oss gjennom den laveste del av atmosfæren.
*) Partikler er meget små biter av fast stoff. Aerosoler er meget små dråper av væske.
Dette er bare et par eksempler på hvor vanskelig det er å avgjøre hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Når det er sagt, lever de fleste av oss helt greit med at sola går opp og ned, og at den er rød når den gjør det. Det forteller vår fornuft også, for vi kan ikke gjøre stort med solens plassering i forhold til vår lille planet.
Her skal vi igjen tilbake til Spinoza. Han beskriver ifølge Arne Næss at vi alle har et slags indre kompass som viser veien til større frihet, en vei som vil være god for oss. Spinoza kaller dette for ‘RATIO’, hvilket kan beskrives som ‘fornuftens stemme’. Denne stemmen taler ikke til oss med ord, men ved hjelp av våre følelser peker den ut den beste veien å gå; en form for intuisjon.
Det må vi ta i betraktning hvis vi oppdager tanken med ‘at “de andre” styres av følelser, men ‘jeg er fornuftig.’ Alternativt kan jeg oppdage at mine følelser er så klare på hva jeg bør mene, at det ikke er tvil hos meg. Den andre kan tidligere ha oppdaget at det øker sjansen for gjennomslag for sine meinger å fokusere ordbruken på fornuft og logikk som grunnlag for sine meninger. I så fall kan det hende at begge er nesten på samme sted. Men bare nesten.
Er det noen motsetning mellom fornuft og følelser?
I vår tid ser man ofte på motsetningen mellom fornuft og følelser som avgjørende for om man skal ha tillit til en holdning. Fornuften knyttes her nesten en-til-en til det å være rasjonell, noe som ifølge fremmedordboka beskrives som å handle på bakgrunn av fornuft og logikk. Rasjonell kommer fra det latinske ‘RATIO’. Vi må avgjøre om det vi kaller vår fornuft, kan brukes på de to her nevnte måter, 1) i betydningen ‘RASJONELL’ - preget av fornuft og logikk. Rasjonell tolkes som motsetningen til ‘IRRASJONELL’, som tolkes som fornuftsstridig eller ufornuftig.. 2) Alternativt kan vi se der Spinoza utleder rasjonaliteten, ved å definere ‘RATIO’ som ‘Fornuftens stemme’ som sammen med våre følelser viser oss den beste veien videre fra der vi står i øyeblikket.
Min forståelse av følelser og fornuft
Jeg vil beskrive forholdet til følelser som at vi ofte observerer dem utenfra. Følelser kan kommuniseres ikke-verbalt, via øynene eller via kroppsholdning og bevegelser. Begrepet ‘TILLIT’ kan vi bruke som en slags målestokk. Hvis man kan se personens egne følelser i presentasjonen, er det lettere å betrakte vedkommendes holdninger som rasjonelle, og også troverdige.
Spinoza sin beskrivelse er som personen ser det innefra. Personer som viser at følelsene er en del av grunnlaget for deres holdninger, fremtår mer ærlige enn de som i stedet for føleser fremhever utenfra kommende logikk og forklarer hvilken oppslutning de har omkring. Særlig interessant er sammensetningen med fornuft, som i vår tids tolkning nok lener seg mer opp mot logikk enn mot intuisjon om hva som er rett.
Følelser er personlige, de taler direkte fra oss selv som person. Logikk ligger ofte utenfor personen, den kan være overgitt oss av andre, så vi låner den for anledningen. Derfor ser jeg argumenter fra egne følelser som mer ærlige enn de som adresseres fra rasjonalitet begrunnet i fornuft og en eller annen logikk - kanskje til og med i sitat fra andre, berømte størrelser.
Kilder:
1)LEX - Danmarks Nationalleksikon: Albinus, Lars; Koch, Carl Henrik; Den Store Danske: Baruch Spinoza i Lex på lex.dk. Hentet 29. december 2024 fra https://lex.dk/Baruch_Spinoza
2)Arne Næss: Livsfilosofi, 5. opplag 1999 ISBN-82-0012832-6
3) https://snl.no/filosofiens_historie
4) Universitetet i Oslo/Institutt for biovitenskap
5): Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. ‹https://naob.no/ordbok/irrasjonell› (hentet januar 2025)