Fimbulvinter - fakta eller fiksjon?
Tidligere tok man ikke beskrivelser fra vikingetiden om fimbulvinteren særlig alvorlig, selv om den var utpenslet i fryktelige detaljer. Den ble beskrevet som tre på hverandre følgende år uten sommer, som skulle følges av ragnarok, hvor verden gikk under. Fenrisulven hadde slukt solen, så avlingene ble ikke modne. Folk og dyr sultet ihjel. På dette viset ble forholdene på midten av 500-tallet (e.Kr.) beskrevet- overlevert fra de erfarne til dem som kom etter i vikingetiden.
Noen tørre fakta
I motsetning til lengre sydpå, er Skandinavia uten andre skriftlige kilder om fimbulvinteren enn Snorre Sturlasons saga, men noe vet vi. I nyere tid har vi supplert med arkeologiske fund fra disse årene.
Særlig i Sverige og Norge ble mange boplasser forlatt, fordi det ikke var mulig å klare seg der lengre. Danmark lå lengre syd og slapp visstnok litt lettere fra det, men antagelig må der også ha vært hungersnød, som det var rapportert om fra Irland.
Fra Konstatinopel skrev historikeren Prokopios om en sol uten kraft, men at det minnet om en solformørkelse. I Italia beskrives sollyset som blått, svakt og uten varme. Fra Kina lyder det at stjernene de var vant til å se, ikke kunne ses lengre, og det var frost om sommeren.
Litt om tidsperioder
Dette skjedde i den tidsperiode som kalles ‘senantikken’. Det er perioden etter ‘antikken’, som var basert på gresk og romersk kultur fra rundt år 700 f.Kr. til omkring 500 e. Kr. Senantikken var preget av uro, det kom folkevandringer, som da hunerne kom inn fra øst og trengte andre folkeslag videre vestover flere steder.
Merovingertiden kom samtidig med overgangen fra eldre til yngre jernalder, ca. årene 570 - 800 e. Kr. Navnet ‘Merovingertiden’ skriver seg fra slekten som var sentral som herskere i det som i dag er Frankrike. I Norden danner Merovingertiden overgangen mellom folkevandringstiden og vikingetiden.
Klimahendelser fra denne tiden
I dag vet vi mye mer om klimavariationerne på 500-tallet. Fra denne tiden er det kun ganske få arkeologiske funn, hvilket godt kan ha sammenheng med at befolkningen i Skandinavia ble så kraftig redusert grunnet fimbulvinteren og manglende utvikling i årene like etterpå.
Vulkanutbrudd medførte avkjøling
I året 535 var vulkanen Ilopango i El Salvador i utbrudd, og året etter, i år 536, hadde vulkanen Katla i Island et kraftig utbrudd. Ved begge disse utbrudd ble store mengder svoveldioksid ble sendt opp i stratosfæren. Når den gassen danner aerosoler der oppe, reflekteres en stor del av sollyset med en kraftig nedkjøling av jordoverflaten til følge.
Som om det ikke var nok, gikk Katla i nye utbrudd i årene 540 og 547. Studier av årringer i trær viser at år 536 var meget kaldt, visstnok det kaldeste på 2000 år, og de 10 følgende år var også dårlige for veksten. Nedkjølingen kom nærmest over natten, mens den følgende oppvarming kom over flere år. Vi vet ikke idag noe særlig, utover det trærnes årringer forteller, om hvordan naturen håndterte de kraftige og hurtige temperaturskiftene.
Umiddelbare konsekvenser
Vi vet, at hvis gårder blir fraflyttet og ikke drevet, gror området til med trær. Dette kan ha gitt bidrag til en oppvarming etter avkjølingen i 530- og 540-årene. En dyrket mark reflekterer mye sollys, hvilket reduserer oppvarmingseffekten. Skog, derimot, absorberer solinnstrålingen og øker oppvarmingen.
Dette kalles albedoeffekten, som beskriver effekten av flaters evne til å reflektere sollys. Lyse flater har høy albedo og sender mye av solvarmen ut i rommet. Mørke flater har lav albedo og absorberer mere varme. Det viser forskjellen på kornmarker og store, asfalterte områder. Eller skog.
Erfaring med klimaendring
Man regner med at befolkningstallet i Skandinavia ble halvert i perioden mot slutten av 500-tallet. Dette viser et klart eksempel på hvordan jordens vulkanisme kan påvirke klimaet og hvilke følger det kan få for planter, dyr og mennesker. Her er ikke tall for hvor mange grader den globale nedkjøling var, det kunne man ikke måle på denne tiden. Men det gir uansett en erfaring vi kan lære av.
Idag er man livredde for global oppvarming opp mot 1,5 grader. I vikingetiden var temperaturen i Nord-Europa omkring 2 grader over 1850-temperatur. Da var det furuskog på Hardangervidda.
Temperaturen kom greit ned senere - i god tid før 1850. For eksempel er året 1816 kjent som året uten sommer. Det var også flere uår med sult i Norge tidlig på 1800-tallet, disse skyldtes både engelsk blokkade, men også at klimaet var strengere enn at det var godt for korndyrking - det var jo derfor Terje Vigen rodde til Danmark etter korn.
Det var ikke uvanlig at de som eide en liten båt som man kunne ro hentet korn i Danmark. Svenskene og engelskmennene patrulerte Skagerrak og blokkerte all skipsfart. Dette kom også til å gjelde små båter, som på denne tiden var i stand til å seile over Skagerrak. Men seilet gjorde at båten lett kunne oppdages fra patruljerende krigsskip, derfor rodde man. Terje Vigen var navnet Henrik Ibsen brukte i sitt dikt for å beskrive forholdene på denne tiden. Vi vet ikke, og får nok aldri vite sikkert hva han het, men det var det han het i Henrik Ibsens dikt. Dog kan vi være sikre på, at hungersnøden var en ikke uvanlig gjest i Norge i årene 1807-1814. I diktet blir Terje Vigen sendt til fengsel i England og blir sittende i 5 år. Da han kom hjem, var kone og barn døde av sult.
Kaldt og vått klima, med eller uten fimbulvinter, er kanskje ikke bedre enn oppvarming?